Sigrid Beate, en 33 år gammel kvinne, skal i fengsel om en uke. Dommen er på syv år. Grunnen? Hun drepte sin egen far med kniv. Mitt elskede barn forteller den sterke historien om hvordan Sigrid Beate ble seksuelt mishandlet av sin egen far i mangfoldige år, og hvordan livet og psyken hennes raste sammen i ruiner. Drapet skjedde som en konsekvens av hennes umenneskelige store byrde å bære gjennom hele oppveksten, en byrde som aldri skulle måtte bæres av noe barn. Gjennom dette voldsomt åpne og intime portrettet av denne lille jenta som vokste opp til å bli en sterkt traumatisert kvinne som forsøkte å bryte med fortiden, viser regissør Hundsnes en historie ingen barn fortjener å oppleve. Vi får høre hvordan Sigrid Beates alkoholiserte far misbrukte både henne og storesøsteren, og samtidig klarte å skjule dette for sin egen kone og alle rundt seg. Først når Sigrid Beate nærmer seg voksen alder faller sløret, og angsten og sinnet legger seg som en sky over hele tilværelsen når ingenting blir gjort av noen instanser. De mange årene med overgrep ligger som store, åpne sår på Sigrid Beate, som i voksen alder kommer til å hugge ned sin egen far med kniv. Denne filmen følger hennes siste uke før hun skal inn til soning og blir skilt fra både sønnen og mannen sin, og hvor tiden til refleksjon virkelig settes i gang.



Incest er kanskje blant de feigeste og skitneste tingene den voksne verden kan pålegge et uskyldig barn. Når voksne mennesker bruker barns uskyldige sinn til å utøve sine egne skitne fantasier og tvangstanker må det gripes inn. Heldigvis har systemet blitt noe bedre de senere år, men Sigrid Beates historie er fra en tid hvor man helst skjøv dette under teppet. Belastningen på alle involverte i saken kunne bli voldsomt stor, så Sigrid Beate ble den gang anbefalt å la være å ta det videre i systemet. At systemet her har sviktet er vel hevet over enhver tvil. For om belastingen av en eventuell rettssak kan bli stor, kan vel byrden av å leve videre side om side som om ingenting har skjedd bli så langt, langt større. Filmen setter spørsmål til hvor det sviktet. Var det skolen som burde fattet signalene tidligere? Var det moren? Eller venner og familie? Det eneste som er sikkert, er at det ikke var Sigrid Beate selv. Hun var et lite barn som var glad i sin far, og aldri ville gjort noe for å skuffe faren sin, som sier dette er ”det fineste de kan gjøre sammen”. Og når pappa også sier at mamma vil dø om lille Sigrid Beate sier noe videre om det, er farens sikkerhetsnett lagt ut og stillheten sikret. Filmen eller Sigrid Beate selv legger ingen skyldtinget pekefinger på noen. Hun sier også at hun aldri unnet faren sin å dø på måten han gjorde. Dette sier litt om den umenneskelige situasjonen barn blir satt i når voksne misbruker sin autoritet og tillit på en slik (unnskyld uttrykket) jævlig måte.

Regissør Hundsnes kommer virkelig under huden på Sigrid Beate og hennes tanker rundt barndommen, voksenlivet, og selve drapet. Og det gjør inntrykk. Sterkt inntrykk. Sigrid Beates beskrivelser av mareritt om å bli skjært med motorsag fra skrittet og opp, den gamle læreren hennes som ikke forstår hva hun kunne gjort for å se signalene (sitatet i headingen er fra lærerens reaksjon), storesøsteren som blir fanget i narkotikaens skarpe klør og Sigrid Beates avskjed med sin egen sønn da hun går inn fengselsporten. Alt sitter som en gedigen klump i halsen og et knyttet nyreslag i siden. Det gjør inntrykk. Og det er nettopp det som er intensjonen. Man skal ikke, og kan vel ikke om man har en form for menneskelig samvittighet, stille seg likegyldig til incest og seksuelt misbruk av barn. Undertegnede var senest i april deltaker på et ”sorg & krise”-kurs i regi av lærerskolen i Tromsø hvor dette var hovedtemaet på agendaen. Om man har hørt de helt vanvittige historiene som utspiller seg rundt i en noen hjem her i landet, klarer man ikke la det unnslippe hukommelsen med det første. Denne filmen er noe jeg vil anbefale som obligatorisk under dette kurset/temaet i lærerutdanningen, da den viser alle de forferdelige sidene ved seksuelt misbruk og forteller mye om hva som rører seg inne i hodet på et barn i en slik situasjon. Klarer en av landets mange lærere å fange opp signalene, kan et liv og et sinn være reddet. Det gikk dessverre ikke slik for Sigrid Beates del. Brit Jorunn Hundsnes har virkelig lagd en sterk dokumentarfilm som setter et uutslettelig inntrykk, og den er laget på en svært god og profesjonell måte.



Teknisk kan det nevnes at filmen er filmet for det meste med håndholdt kamera og er formet mer som en dialog enn intervjuform. Hundsnes selv holder seg hele tiden bak kamera, og det er Sigrid Beate selv og personene rundt som forteller sine historier som førte opp til den tragiske utgangen. Hundsnes bruker også private bilder på en fin måte, i tillegg til at de gamle ”videoopptakene” underveis skal være spilt inn av skuespillere i ettertid for anonymiseringens del. Hun bruker kun musikk i enkelte deler av filmen, noe som setter en langt mer intim og personlig setting på historien, og gjør at det er den sterke historien som kommer i fokus. Filmen er en forlenget versjon (30 minutter lenger) av Brit Jorunn Hundsnes egen eksamensfilm fra Høgskolen i Volda (som ligger med som ekstramateriale).

Oppdatert 6. juli 2007
Filmen har nå fått releasedato 15. august 2007. Omtalen er redigert noe på det tekniske etter ny gjennomtitting av ferdig versjon. Forrige versjon var basert på en testdisk.

BILDEKVALITET

Bildet er temmelig pikselert, men det er med på å sette fokuset på selve handlingen, ikke teknikk eller budsjett. Hundsnes gjør opp for det litt svake bildet med mange effektfulle kameravinkler og bilder. Kvaliteten virker noe bedre enn den var med testdisken, kanskje litt klarere bilde spesielt, noe som kanskje kan forklares med kvaliteten på disken.

LYDKVALITET

Lyden er kun i stereo og av svært enkel kvalitet. Lyden er greit mikset på høyre og venstre, og talen er klar og fin hele veien. Man har aldri bruk for tekst, for å si det sånn.

EKSTRAMATERIALE

Fire tekstsekvenser om regissøren, filmen, festivaler og tildelte priser, i tillegg til den originale eksamensfilmen på 75 minutter fra regissør Brit Jorunn Hundsnes. Vi finner også en weblink til utgiver Callabee Film.

KONKLUSJON

Brit Jorunn Hundsnes har laget en utrolig sterk dokumentarfilm om en liten, lys jente som både stolte på og var glad i faren sin. Historien er om hvordan noen voksne misbruker barns tillit på en helt umenneskelig måte, og de store åpne sårene de legger igjen med sine herjinger. Sår som ikke gror selv om årene går aldri så fort av gårde. Dette er en utrolig sterk film som bør sees av så mange som mulig, for dette er ikke et tema man kan tie i hjel. Det må bekjempes med alle midler.

Dokumentar  

16:9 optimalisert

Norsk Dolby Digital 2.0 (Stereo)

Spansk, Nederlandsk, Japansk, Italiensk, Fransk, Finsk, Dansk, Svensk, Norsk, Engelsk, Tysk

4 tekstsekvenser, Originalkuttet av filmen (75 min)

Brit Jorunn Hundsnes